Vel, siden sist jeg skrev som blir vel en måned i morgen? Anyways. Siden sist jeg blogget har det skjedd litt av hvert blant annet : * Jeg har blitt eldre, bursdagsbarnet ble 21 :) Woohooo
* Jeg har vært 2 uker i Afrika, en fantastisk opplevelse
* Jeg har vært hjemme i Bergen med familie & venner
* Etter en lang roadtrip har jeg parkert stumpen tilbake på skolen igjen.
Så hvilke ende jeg skal begynne i er litt vanskelig å bestemme seg for, det er så masse å fortelle og dele videre. Jeg tror vi får starte så smått og fortelle om Afrika, skal jeg fortelle alt blir det litt for mye å lese, så det blir en brøkdel av hele turen, gjerne delt opp i flere biter med noen bilder fra turen.
Vi reiste som sagt tidligere, torsdagen 10 februar. Vi hadde en relativ ganske lang tur foran oss, først skulle vi fly til Amsterdam, før vi satt oss på den 9 timers lange turen til Afrika. Flyturen gikk til spilling, tv / film titting, søvn og skravling. Flyene vi fikk var kjempe fin, så flyturen gikk ganske fort og greit. Hadde en aldri så liten hendelse på flyet til Afrika, hehe. Jeg har da altså veldig flyskrekk, jeg liker ikke å fly i det hele tatt, men det gikk fint de timene vi satt på flyet, helt til vi skulle lande i Afrika.. Jeg var vel ikke helt innstilt på at vi skulle lande, så når vi traff bakken med flyet skrek jeg ut av full hals, jeg skvatt sånn at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Alle i min avdeling snudde seg forskrekket og såg på meg, mens de ved siden av meg satt og lo av full hals, jeg for min del sank bare ned i flysete med hendene foran fjeset og ønsket jeg kunne forsvinne gjennom et hull i bakken !
Vel framme til Amani conferance center møtte vi Globalt fokus som allerede hadde vært der nede i 2 1/2 uker og jobbet. Det var så uffattelig godt å se de igjen, og høre hvordan de hadde hatt det. Der vi bodde var det et veldig fattig strøk, det som man låg veldig fort merke til var at det var utrolig store kontraster på stedene, enten var man fattig ellers så var man rik. Det var egentlig ingen mellomting. Når vi begynte å kjøre fra flyplassen såg det nesten ut som et lite ferieparadis, og jo lengre vi kjørte jo mer fattigere ble strøkene. Og vi havnet da altså på et kloster med nonner og munker i et fattig strøk. Hotell rommene var veldig så som så, det var ikke særlig til å skryte av, det var vanskelig å flushe ned i toalette, vi hadde ikke dysj de første dagene, sengene var harde og av den eldre typen. I begynnelsen var vi skikkelig skeptiske til å bo der, vi var rett å slett bortskjemte nordmenn / drittunger, som satt og klaget over rommene og at vi ikke hadde særlig lyst til å bo der. Jeg tror nok vi hadde litt for høye forhåpinger, spesielt når de på globalt fokus fortalte oss at det var det fineste stedet de hadde bodd på under hele oppholdet sitt fram til da. Men for all del, vi ble jo vant til det, kalde dysjer, lite privat liv ( vi måtte sitte med do døren åpen pga det ikke gikk ann å lukke den) osv ble liksom en del av vår hverdag. Amani conferance center grodde på oss etterhvert som dagene gikk. Vi bodde på amani conferance center de første 8 dagene vi var i nairobi.
Mens vi var i Nairobi var dagene fullbooket, det var opplegg hver eneste dag. Vi var en del med MYSA, det er en organisasjon som skolen sammarbeider med og samler inn penger til. Så da gikk vi rundt i grupper og samlet sammen med de ungdommene som skulle vise oss matare slummen, barnehjemmene, og de forskjellige tiltakene de hadde der nede. Og gå gjennom slummen var en helt utrolig opplevelse, det er vanskelig å beskrive det. Ehhmm, du har kanskje sett hvor forferdelig de kan være på film, hvordan slummen blir presentert. Det er ikke løgn det som blir vist, hvist du har sett "slumdig millionar" da kan du se hva vi gikk gjennom. Det var blikk takk over alt, det var små hus med et rom hvor kjøkken,stue,soverom osv var. Med andre ord : Alt i ett rom, toalett delte de med resten av slummen. Det var vondt og gå gjennom og se alt bosset og hvor skittent og ekkelt det var der, hvordan folk kan bo slik? For oss er det umenneskelig å bo sånn, for dem er det ikke annet. De har ikke noe valg, de gjør det beste ut av sin situvasjon. Men på samme tid var det godt å komme der å se, for menneskene der var så utrolig varme, de ønsket oss velkommen med åpne armer, de smilte og vinket. De åpnet hjemmet sitt for oss.
I slummen besøkte vi et barnehjem som var skikkelig nedslitt. Det var skeive gulv, tak, ( der det var tak), lite, skittent. Forferdelig. Vi fikk vite at flere barn hadde dødd på rommene de låg å sov på, fordi det var så dårlig luft på rommene at barna ble kvelt. Hvor forfedelig er ikke det? Det er ikke slik det skal være, og jeg blir sint og frustrert over at noen steder forekommer slikt. Små uskyldige barn kveles mens de sover.. Nei... På samme tid ser du barn med en slik fantastisk livsglede, det er skikkelig rørende. De løper bort og kaster seg om halsen på deg, du er ikke fremmed for de, de frykter deg ikke. Det er en fantastisk følelse, de små nydelige barna kommer bort og slenger seg om halsen på deg, og det skal så uffattelig lite til for å gjøre dem glad. Du føler virkelig at du har gjort en forskjell ved å bare være der med dem, være tilstedet. Det er en følelse du ikke glemmer med det første, det å være med på å gjøre en slik forskjell er veldig spesielt og veldig godt.
Når det er sagt, så var ikke alle barnehjemmene vi besøkte slik. Dette barnehjemmet var i slummen, så de har ikke resurser til å bygge et finere barnehjem, de bruker det de har, og det ser man. Men vi var på to andre barnehjem som var bedre, vi var på ett hvor barna som bodde der hadde blitt misshandlet, begått kriminelle handlinger, osv. Vi var på ett barnehjem hvor de hadde Hiv / Aids. Det var tilogmed stor forskjell på disse barnehjemmene. Det først nevnte var stort, enkelt og helt greit. Det var bedre enn det første vi var på, mye bedre. Men du tenkte ikke barnehjem når du var der inne. Du fikk mer en følelse av at det var en form for barneskole enn hjemmet deres. Det var en stor platting hvor det var "leke området" deres, det var en beskjeden form for klasserom som var "stuen" , de hadde toaletter som var ute og var litt for åpent for å være toaletter. Der de sov stod det regler på ene veggen, så var det noen skoleskap og rad på rad med køysenger. De hadde 2 rom for jenter, og 2 rom for gutter med gitter foran vinduene.
Det siste barnehjemmet vi var på var det kjempe flott, det var klasserom som var store og flotte, som de ble undervist på. Rommene var det fult med leker, filmer, tv, senger, klesskap osv. På dete barnehjemmet var de delt inn i flere avdelinger, de minste var på en side, og de litt eldre på en side. Og når de kom til ungdomskolen flyttet de over plenen til et annet hus hvor de lærte å lage mat, vaske, osv for å forberede seg på det "voksnelivet". Det var noe helt annet å se. De hadde skole samtidig som de bodde der, de hadde stor lekeplass osv. Det var godt å se at det fantes sånne flotte barnehjem der nede også. Samtidig som det var trist og tenke på at alle de barna du møtte der, hadde en foferdelig sykdom.
Her kan dere se noen bilder av barnehjemmet med barna som hadde H/A
Barnehjem nr 2 som vi besøkte
Litt av slummen
Det var en liten smakebit av Afrika, stay tuned for more :)
